Vennligst forstyrr!

Det er navnet på Redd Barnas nye kampanje. Den oppfordrer oss alle til å bry oss, gripe inn og gjøre noe.

Hvorfor er vi så redde for å bryte oss inn i naboens private sfære? Hvorfor er det lettere å høre skrikene, kjeftingen, griningen enn å ta opp telefonen og gi barnevernet beskjed om at naboen trenger hjelp? Jeg er sikker på at mange hadde en mistanke i saker hvor mor og/eller far mister barna sine.
Man kan si på dyp innpust: "Jah, det var det jeg tenkte!". Men tanken strakk seg ikke lenger enn at man faktisk kunne forhindret at barna måtte dra fra foreldrene sine. At et rop om hjelp ble for vanskelig for de som var midt oppi det. At et rop fra deg, noe før, kunne reddet familien, holdt de sammen og gjort en forskjell for hvordan ting endte.

Vi er fornøyde med å ikke være en del av naboens hverdag. Men vi må like fullt være klare over vårt ansvar. Å tenke at mor er voksen nok til å si ifra selv, hun har jo ikke bedt om hjelp og han slår da ikke barna er ikke akseptabelt!

Barn får langvarige psyksiske skader av å bevitne vold. Om du er i tvil, er det ikke bedre å si ifra før det går for langt? Er det ikke bedre at familien får tilbud om hjelp før det er på det stadiet at de må splittes?

Terskelen til barnevernet skal være lav. Ansatte rundt i skoler, barnehager og helsepersonell må gjøre sitt for å si ifra i tide. Men medmennesker må også bry seg. Ubehaglig? Ja, veldig.. Men tenk hvor ubehaglig det er den dagen barnet spør deg om hvorfor du ikke grep inn. Se for deg øynene som lurer på hvorfor du, som hørte hylinga, ordene og slagene, hvorfor DU hold kjeft? Nei, Vennligst forstyrr takk!