Mitt Utøya

I dag begraves flere av våre kamerater. Etter dokumentaren i går, hvor de fire i AUFs ledelse sto frem med sine opplevelser, kombinert med begravelser har smerten fornyet seg. Forsterket seg. Det går så sakte opp for meg. For oss alle. Jo mer vi tenker på det jo mer vondt får vi inni oss. Våre hjerter brister for de som står oppi det, og alle rundt.

Oppi alt dette har man startet en gruppe på Facebook som heter minner fra Utøya. Et første forsøk på å ta øya tilbake. Den skal ikke bli kjent som 22.juli-øya. Den skal ikke ha ettermæle etter alt det vonde som man opplevde. Vi skal snu det. Fra nå av har øya fått en fornyet betydning. Det var der kamerater fra alle deler i landet gav sitt liv for det de trodde på. Vi skal la tankene deres leve videre.

Jeg har tenkt på hva Utøya betyr for meg. Utøya er grunnen til at jeg ble aktiv i AUF. Det var det første jeg deltok på. 18 år og uten å kjenne noen reiste jeg på Utøya for første gang. På toget traff jeg vest-egder som jeg hang med resten av oppholdet. Aust tok også godt vare på meg. Jeg fikk venner for livet.


Gjermund og meg gjør klar teltleiren.


Første året var alt spennende. Diskoteket, konsertene, besøk av Jens, politiske verksteder. Med unntak av et årsmøte i partiet ble Utøya mitt første ordentlige møte med politikken. Og jeg ble forelska.

Året etter var jeg fylkesleder på Utøya. Vi hadde landsstyremøter også der. Det var alltid en spesiell følelse. Spenning. Glede. Trygghet.


AC og jeg holdt vaffelteltet i stand som gode fylkessekretærer vi var.

Så ble jeg ansatt i AUF. Fylkessekretær i vest-Agder. I tre år ble Utøya det stedet hvor jeg traff kollegaer. Også de venner for livet. Til neste lørdag skal jeg i bryllup til min gode venn Odin. Første gang jeg traff han var på Utøya. Han ville snakke med meg om utfordringer rundt Vigrid, da han hadde hørt at vi hadde hatt nazistiske miljøer i Kristiansand. Siden har han vært en god venn gjennom tykt og tynt.


Odin holder tale til Jens i 2007.

Siste året jeg var på Utøya var i 2009. Akkurat nå føles det voldsomt lenge siden. Men til neste år lover jeg å være der igjen. Hedre de som aldri kom hjem. Og feire de som gjorde det. En ting er sikkert: Eskil har rett. Ingen terrorist kan ta fra oss Utøya. Det er vårt Utøya. Mitt Utøya. Alles Utøya.


Min foreløpig siste gang på Utøya. Jeg og Aust-Agder delegasjonen spiller volleyballkamp.