Valgkamp for meg

Valgkamp for meg er latter og gode venner.


Valgkamp for meg er stands og diskusjoner.


Valgkamp for meg er bedriftsbesøk med LO.


Valgkamp for meg er å snakke for mennesker som tror på det samme som meg.


Valgkamp for meg er å dele ut roser.


Valgkamp for meg er å møte organisasjoner.


Valgkamp for meg er skoledebatter


og TV-debatter


Valgkamp for meg er å bruke tid på store og små


Valgkamp for meg er å engasjere morgendagens ledere



Valgkamp for meg vil aldri bli det samme..

..men det er ikke noe mindre viktig fordet..

Fra ord til handling

Måtte bare blogge et lite stykke til i kveld. Det dedikeres til de to som har sagt at det er godt å lese bloggen min i denne tiden som har vært. Dere vet hvem dere er.

Bloggen er min måte å takle det på. Her får jeg det ut. Klarer ikke stenge det inne og klarer ikke alltid sitte i en samtale å snakke om det heller. Ingen andre føler det som meg har jeg tenkt. Men etter jeg har innrømt på bloggen at jeg sliter med søvn og mareritt er det flere som betror meg det samme.

Jeg syns egentlig det er godt. For på mandag, da en ny dokumentar var på tv måtte jeg sove hos mamma. Jeg sov som en stein. Også tenker jeg oppi alt: "du tør ikke sove alene, men ordfører det vil du bli".

Men det fins ingen rett måte å takle dette på. Det fortalte Hege, mammaen til min kjære Per Anders, til meg i dag. Hun har så rett. Ingen gal eller riktig måte. Det er din måte. Og den virker uansett. Det viktigste er at du får det ut.

I kveld merket jeg et fantastisk fellesskap. Noen sa det i lunsjen på jobb. At vi omtaler hverandre som AUFere. Ikke ungdommer. Og det fellesskapet er det jeg lever for i politikken. De klemmene, de smilene og den forståelsen jeg møtte i kveld er mitt tegn på at vi ikke bare snakker tomme ord. Vi gir dem handling.

Det har vært godt i nærmiljøet også. Mange sier de har tenkt på meg i sommer. Det føles godt. Det viser meg at fellesskapet jeg tror på, det er der ute. Det gjør det lettere å løfte ord til handling.

Hverdagshelter og andre helter

I kveld har jeg vært på minnemarkering i Arendal. Der sang Ada. Ada er med i AUF. Hun er en av de største hverdagsheltene jeg vet om og hun kan uttrykke alle følelser med stemmen sin. I kveld formidlet hun sorgen vi alle føler med en egenkomponert sang. Nydelig. Den het hope.

Det er det jeg sitter igjen med etter i kveld. Ting har vært så svart, så trist og så ensomt. Ingen har skjønt akkurat hvordan jeg har det. I kveld var det fler av meg. Vi er alle berørte gjennom det som har skjedd. Men å være med sosialdemokrater i kveld var det jeg trengte.

Tobias, en av AUFerene som overlevde massakeren, sa det best da han snakket om det som hadde skjedd. Han pekte på at morderen ikke fikk sin vilje og at vi skulle fortsette å kjempe for det vi tror på. Åse sa at vi skal glede seg til valgkamp. Jeg har ikke klart det. Før nå.

For at to ungdommer som var midt oppi det sier at de skal kjempe, vel, da skal jeg kjempe med dem.

Jeg bytter på mellom å bite tennene sammen og være sint, kampklar, og det å være lei, trist og ikke se mening å diskutere vei, sammenslåing og avgifter.

Men morderen ville at vår mening skulle dø ut, våre stemmer skulle ties. Den gleden vil jeg ikke la han få. Og viktigst av alt: jeg har fortsatt en drøm om en bedre verden.

Tobias sitt ord etterpå til meg var: "vi tror på deg, Line!" kanskje de fineste ordene jeg har hørt, fordi det kom fra en av de sterkeste ungdommene jeg har møtt. For deg, Tobias, og alle andre så skal jeg gi alt jeg har for det jeg tror på. Ingen liv skal være forgjeves.

Denne bloggen er dedikert til Ada, Åse, Tobias, Preben, Sigurd, Andrea og alle dere andre jeg kjenner som kom hjem fra Utøya. Jeg er glad i dere alle og stoltere av dere enn dere aner. Dere er mine helter.

Mitt Utøya

I dag begraves flere av våre kamerater. Etter dokumentaren i går, hvor de fire i AUFs ledelse sto frem med sine opplevelser, kombinert med begravelser har smerten fornyet seg. Forsterket seg. Det går så sakte opp for meg. For oss alle. Jo mer vi tenker på det jo mer vondt får vi inni oss. Våre hjerter brister for de som står oppi det, og alle rundt.

Oppi alt dette har man startet en gruppe på Facebook som heter minner fra Utøya. Et første forsøk på å ta øya tilbake. Den skal ikke bli kjent som 22.juli-øya. Den skal ikke ha ettermæle etter alt det vonde som man opplevde. Vi skal snu det. Fra nå av har øya fått en fornyet betydning. Det var der kamerater fra alle deler i landet gav sitt liv for det de trodde på. Vi skal la tankene deres leve videre.

Jeg har tenkt på hva Utøya betyr for meg. Utøya er grunnen til at jeg ble aktiv i AUF. Det var det første jeg deltok på. 18 år og uten å kjenne noen reiste jeg på Utøya for første gang. På toget traff jeg vest-egder som jeg hang med resten av oppholdet. Aust tok også godt vare på meg. Jeg fikk venner for livet.


Gjermund og meg gjør klar teltleiren.


Første året var alt spennende. Diskoteket, konsertene, besøk av Jens, politiske verksteder. Med unntak av et årsmøte i partiet ble Utøya mitt første ordentlige møte med politikken. Og jeg ble forelska.

Året etter var jeg fylkesleder på Utøya. Vi hadde landsstyremøter også der. Det var alltid en spesiell følelse. Spenning. Glede. Trygghet.


AC og jeg holdt vaffelteltet i stand som gode fylkessekretærer vi var.

Så ble jeg ansatt i AUF. Fylkessekretær i vest-Agder. I tre år ble Utøya det stedet hvor jeg traff kollegaer. Også de venner for livet. Til neste lørdag skal jeg i bryllup til min gode venn Odin. Første gang jeg traff han var på Utøya. Han ville snakke med meg om utfordringer rundt Vigrid, da han hadde hørt at vi hadde hatt nazistiske miljøer i Kristiansand. Siden har han vært en god venn gjennom tykt og tynt.


Odin holder tale til Jens i 2007.

Siste året jeg var på Utøya var i 2009. Akkurat nå føles det voldsomt lenge siden. Men til neste år lover jeg å være der igjen. Hedre de som aldri kom hjem. Og feire de som gjorde det. En ting er sikkert: Eskil har rett. Ingen terrorist kan ta fra oss Utøya. Det er vårt Utøya. Mitt Utøya. Alles Utøya.


Min foreløpig siste gang på Utøya. Jeg og Aust-Agder delegasjonen spiller volleyballkamp.

Sky full of lighters

Den siste uka har jeg prøvd å distansere meg fra alt som har skjedd den siste tiden. Jeg har hatt søvnproblemer og vært redd når mørket senker seg. Mørkredd i en alder av 26 år. Flott.

Det er liten tvil om at det som har skjedd har satt sine spor hos flere. Jeg har aldri fått så mye omtanke og klemmer som de siste ukene. Men det begynner å avta. Livene går sin gang. Ikke det at det noen gang vil bli det samme. Men vi begynner å smile igjen. Le. Ha håp. Og mange får en kampånd og styrke ut av det som har skjedd.

Min måte å takle det på har å se mindre på TV, nyheter, nettaviser. Lese mindre grusomme historier fra de som har overlevd. I går klarte jeg ikke la være og så på ulike videoer om hendelsen som er lagt ut på youtube. I natt drømte jeg at jeg var på Utøya og måtte rømme fra terroristen.

Denne uka er det utallige begravelser. Vi skal hedre dem som aldri kom tilbake. Jeg håper at når frykten slipper taket så vil vi alle gjøre det vi har lyst til: kjempe videre for de verdiene de trodde på.

Nå for tiden finner jeg trøst i ordene til Bruno Mars i sangen "Sky full of lighters":




"You and I know what it's like to be kicked down. Forced to fight. But tonight, we're allright. So hold up your lights. Let it shine."




Hvil i fred, kamerater. Det dere trodde på skal for alltid leve videre..

Vi er AUFere!

De siste dagene har vært grusomme. Jeg har skiftet mellom å gråte, være trist og prøve å tenke fremover. Jeg har vært bekymret, urolig og redd. På en eller annen måte har drapsmannen tatt bort tryggheten min. Jeg har ikke klart å gjøre annet enn å følge med på sosiale medier hva som skjer med de jeg kjenner og lest utallige historier i media fra venner i hele landet. TVen har stått på siden Fredag og søvnen har vært dårlig. Det har vært vondt.

"Vi skal ikke la han vinne" er AUF-leder Eskil Pedersen sitt budskap. De verdier vi tror på lever videre og vi skal ta Utøya tilbake. Det gjør meg godt at han har det fokuset i denne tiden. Det gjør at jeg automatisk tenker det samme, og har faktisk allerede nå bestemt meg for at jeg skal delta på neste års sommerleir.

Jeg skulle vært der. Jeg var invitert til å holde innledning og ville være der til Fredag når jeg først skulle reise. Men jeg var alene på jobb pga ferie og kunne ikke dra. Med en gang hadde jeg blandede følelser til nettopp det, kanskje jeg kunne reddet noen, gjort noe. Men når antall omkommede kom skjønte jeg at det var lite jeg kunne gjort enn å løpe og håpe på det beste.

Det er så vondt å tenke på alt hva mine venner, mine kjente og kjære har måtte oppleve. Noen er døde, andre kjemper for livet på sykehuset og resten har opplevd et mareritt vi aldri kan se for oss. På en eller annen måte har han klart å skade meg på verst tenkelige måte.

Oppi alt dette har jeg vært igjennom de fleste fasene i sorgprosessen. Sinnet har lagt seg. Jeg klarer ikke føle noe som helst for gjerningsmannen. Klarer ikke å forstå. Etter at det ble klart at AUF faktisk var målet følte jeg meg også truffet. Men noe hat klarer jeg ikke å føle. Han er ingenting for meg.

Viktigst av alt var dette et angrep på demokratiet. På de som velger å engasjere seg. Mennesker har gitt sitt liv for det de tror på. Det de trodde på var et mer rettferdig samfunn. De ville redde verden.

Jeg skal aldri gi opp mine drømmer fordi en mann ikke er enig. Jeg hører media fokusere på valgkamp og utfallet av valget. Det er vanskelig å fokusere på det akkurat nå. Men jeg håper at folk bruker stemmeretten og er bevisst å ta et politisk standpunkt 12. september. Og en ting er sikkert: disse ungdommene døde ikke forgjeves. Jeg skal stå på også i fremtiden for både Monica, Tore og Torjus. Akkurat nå må jeg bare ha litt tid.

PS! Takk til uttalige meldinger, telefoner, blomster og annen omtanke som er sendt min vei disse dagene. Det gjør meg godt å føle på kroppen at fellesskapet lever.

Ung og ordførerkandidat

En skulle kanskje ikke tro at de to tingene var motstridende, men for mange er det nettopp det.

Forrige uke var jeg på intervju hos moisund.com for å ta en prat om nettopp det å være ung og ordførerkandidat. På bygda ryktes det om at jeg er "FOR ung", og dette var noe jeg gjerne ville si noe om.

For det første hører jeg dette oftest av folk på min egen alder. For det andre er det ganske sikkert at de som er eldre enn meg også tenker det. Jeg har prøvd å spørre meg selv om hvorfor, men kommer ikke frem til noe klart svar.

Som oftest bunner det i erfaring. Men da lurer jeg på hvilken erfaring? Jeg har brukt de siste 8 årene av mitt liv på å være folkevalgt på ulike nivå. Det må da kvalifisere som en viss erfaring?

Det er nemlig det det å være ordfører betyr for meg. Å være folkevalgt. Du skal ha tett dialog med innbyggere og du skal tale deres sak. Du skal ha ambisjoner og visjoner og du skal være sterk i din sak. Stå rakrygget når det stormer og være klagemur når det trengs.

Jeg skal ikke si at jeg er 100% klar. Vil man noen gang bli det? Man går til en jobb hvor ingen dag er lik og prosesser må læres ett skritt av gangen. Jeg er ikke usikker. Jeg er ydmyk. Mitt motto i livet er "den som tror han er ferdig utlært, er ikke utlært, men ferdig". Vi har alle noe å lære. Gammel og ung.

Moisund.com har allerede blitt rutinerte journalister og spurte alle de rette spørsmålene. Ett av de var om ordførernominasjonen er et springbrett. Det kan jeg avkrefte i skrivende stund. Mine ambisjoner er på vegne av partiet og ikke meg selv. Om Stortinget er livet for meg har 10 dager gitt meg et negativt svar på. Men om politikken er livet for meg tror jeg ikke det er noen vei utenom. Jeg er født engasjert og jeg er opplært til å si ifra.

Min alder er kun lik antall år jeg har levd, ikke den kompetansen jeg besitter eller den livserfaring jeg innehar. Men jeg er ikke ferdig utlært. Det blir jeg aldri.

Splitting av helse Sørøst og evaluering av sykehusreformen!

Her kan du se Arendals neste ordfører, Robert Cornels Nordli, ta et oppgjør med sykehusreformen og kreve en splitting av helse Sørøst!

http://www.youtube.com/watch?v=k1t4dEO6LT4

Pelsdyrnæringen er ikke viktig!

Her kan du se et heidundrende innlegg fra AUF leder i Aust-Agder, Åse Loise Inntjore Egge, om hvorfor pelsdyr bør bli historie i Norge:

http://www.youtube.com/watch?v=Zlt3fSNT_4E

Tennene er en del av kroppen!

Her kan du lene deg tilbake og nyte innlegget til vår neste fylkesordfører i Aust-Agder:

http://www.youtube.com/watch?v=SGfLqkUUzgE