Vennligst forstyrr!

Det er navnet på Redd Barnas nye kampanje. Den oppfordrer oss alle til å bry oss, gripe inn og gjøre noe.

Hvorfor er vi så redde for å bryte oss inn i naboens private sfære? Hvorfor er det lettere å høre skrikene, kjeftingen, griningen enn å ta opp telefonen og gi barnevernet beskjed om at naboen trenger hjelp? Jeg er sikker på at mange hadde en mistanke i saker hvor mor og/eller far mister barna sine.
Man kan si på dyp innpust: "Jah, det var det jeg tenkte!". Men tanken strakk seg ikke lenger enn at man faktisk kunne forhindret at barna måtte dra fra foreldrene sine. At et rop om hjelp ble for vanskelig for de som var midt oppi det. At et rop fra deg, noe før, kunne reddet familien, holdt de sammen og gjort en forskjell for hvordan ting endte.

Vi er fornøyde med å ikke være en del av naboens hverdag. Men vi må like fullt være klare over vårt ansvar. Å tenke at mor er voksen nok til å si ifra selv, hun har jo ikke bedt om hjelp og han slår da ikke barna er ikke akseptabelt!

Barn får langvarige psyksiske skader av å bevitne vold. Om du er i tvil, er det ikke bedre å si ifra før det går for langt? Er det ikke bedre at familien får tilbud om hjelp før det er på det stadiet at de må splittes?

Terskelen til barnevernet skal være lav. Ansatte rundt i skoler, barnehager og helsepersonell må gjøre sitt for å si ifra i tide. Men medmennesker må også bry seg. Ubehaglig? Ja, veldig.. Men tenk hvor ubehaglig det er den dagen barnet spør deg om hvorfor du ikke grep inn. Se for deg øynene som lurer på hvorfor du, som hørte hylinga, ordene og slagene, hvorfor DU hold kjeft? Nei, Vennligst forstyrr takk!

Er nordmenn godt nok integrert?

Det spør en norsk-indisk kvinne ved navn Loveleen Brenna i en kommentar på hva intergering er. Jeg syns det er en god illustrasjon på hva integrering egentlig er.

Idag har jeg vært på kvinnekvald med Røde Kors. En foredragsholder spurte hva integrering betydde. Spontant kom det fra en invandrerkvinne at: "Det betyr å bli som nordmenn". Da slo det meg at det antagelig er sånn det virker. I forelesning igår sa min klassekammerat Alexander Bergli følgende om hvordan han opplevde praksisen: "Det er litt sånn: kom som du er, men bli som oss!"

Han aner nok ikke hvor rett han har. Det er sånn vi alltid tenker. I politikken, i klassen, på jobben eller i Norge. Normer og regler presser seg på. Avkler deg. Til du ikke er noe annet igjen enn en skygge av de andre. Om man ikke passer på. Men da kan man bli oppfattet som vrang. Vanskelig. Uten vilje til å la seg inkludere. Det hjelper nemlig ikke alltid å ville være en del av, man må også tilpasse seg.

Samlingen i kveld heter Kamelonkvinnene. Det fordi kamelonen er et dyr som forandrer og tilpasser seg etter hvilket element den er i. Det er også formålet med kafeen i kveld. At kvinnene lettere skal tilpasse seg andre deler av samfunnet når de har funnet et fellesskap med andre kvinner i samme situasjon.

Men.. Hvordan er integreringspolitikken egentlig i dag? Er vi mer opptatt av å tilpasse innvandrere i vårt samfunn fremfor å inkludere de i vårt felles samfunn? Og hvordan passer det inn å gi innvandrere særregler i forsøket på å integrere, er det inkludering?

Ordboka sier det slik:

inkludere
verb trans. inkludere ( v2) [ɪnklʉˈdeːɾə] ta med, innbefatte
Barna inkluderte alle i leken.

integrere
verb trans. integrere ( v2) [ɪntə'gɾeːɾə] innlemme i et hele, innarbeide
integrere rehabiliterte narkomane i samfunnet

Jeg har mer sans for det første. Med vel og viten at alle nordmenn er hverken inkludert eller integrert.

Likevel stiller vi strengere krav til de som ikke klarer det med mørkere hudfarge.

Jeg er bare halvveis i praksisen min på flyktningkontoret. Jeg har ikke noe svar. Enda. Jeg stiller bare spørsmålene. Kanskje har du et svar?

Supermennesker fins i alle fasonger..

Så kom den altså. Boka som alle var så redd for. Av en person som en del burde være redd for. Fordi hun innehar en del opplysninger om viktige personer som ingen andre vet noe om. Men mest fordi hun er en tidligere statsråd som er godt likt hos folk flest. Og det er den Karita vi burde huske.

Man kan sikkert si at hun er bitter. Selv mener hun ikke det. Jeg mener hun har god grunn til å være det.

Uansett politisk innhold i boken, uansett hva hun har sagt og ikke sagt. Og uansett hva vi tenker om det politiske spill. Karita viser også personen Karita i boken. Personen som har gjennomgått mange vanskelige ting i livet.

Ære være henne for at hun forteller om det. Det fins faktisk for få i samfunnet som tør å gjøre det. Kanskje fordi det føles litt ubekvemt når noen gjør det. Jeg har vært i forsamlinger med folk som har plumpet ut at de har en eller annen lidelse. Eller at moren gjorde sånn og sånn med de når de var små. Helt ut av det blå. Jeg syns det var forferdelig flaut. Vridde meg i stolen, visste ikke hvor jeg skulle se. For hva er egentlig den rette reaksjonen?

Det er garantert noe jeg bør venne meg til. Som sosialarbeider vil jeg antagelig oppleve at folk ønsker å dele slike erfaringer med meg. Og da skal jeg være klar. For sånne ting bør ikke være tabu, de bør ikke være ubekvemme og de bør hvertfall ikke være usagt!

Jeg tviler på at Karita er alene om de hendelsene hun beskriver. Jeg tviler på at hun er den eneste innenfor stortingets vegger som har opplevd ting i oppveksten som har gjort henne sterkere. Men hun er den eneste som deler. Hun er den eneste som tør dele. Kanskje er hun den eneste som tror at noen vil høre. Kanskje vil aldri terskelen for samfunnets maktpersoner bli lav nok til at flere deler. Man skal liksom være rollen sin. Supermennesker. Og supermennesker lar seg ikke prege av vonde ting. Nei, det passer seg bare ikke.

Idag hadde vi besøk av Mental Helse her på NAV. De tør å snakke om det. Hendelsene som har gjort at de sliter. Men det er liksom det bildet vi har på mennesker som har opplevd fæle ting. Flesteparten går det jo bra med. Mange er bedriftsledere, NAV arbeidere, lærere, ja hvem som helst i samfunnet egentlig. Og det er litt viktig å huske på. At det har skjedd alle, og alle takler det forskjellig.

Så er det kanskje nettopp derfor at slike ting kommer frem i en biografi etter at Karita er ferdig i politikken. Ferdig som statsråd. Men slett ikke ferdig som menneske. Og det er godt å se at det går ann å kombinere flere roller. Jeg håper vi får oppleve flere som henne, som tør å være talerør og tør og være seg selv, og ikke minst dele. Supermennesker fins i alle fasonger..

Du er du og du duger!

Å trene er alltid sundt har jeg tenkt. En ungdom som blir opptatt av å trene er en sunn ungdom. Vel, ikke alltid. Idag har jeg vært på konferanse om anabole steroider. Og ikke var jeg klar over omfanget. Man har så klart hørt om noen som har prøvd elelr blitt hekta, men mange færre til at det faktisk er gjort en fersk undersøkelse på at nær 3 % av alle gutter har brukt anabole steroider i løpet av livet.

Mest utsatt er du når du er i 16-22 års alderen. Visste du at steroidene får kroppen din til å slutte å vokse? Sykt, ikke sant? Tenk om du er 160 cm høy da, så bare stopper du helt opp fordi du var dum og putta i deg et unaturlig stoff!

For det er det det er. Det høres kanskje ikke skummelt ut, men det er en grunn til at det ikke er lov å selge det her i Norge. Stoffet som injeseres gjennom en sprøyte stopper opp din egen produksjon av testosteron slik at testiklene dine krymper inn, du får masse kviser, du kan få damepupper og magesmerter jevnlig. Leveren din kan bli skada og ettervirkningene er større en bivirkningene mens du holder på.

Idealet er liksom ikke den mannen på bildet her. Ungdom idag har bare skapt seg en syk ide om at de skal se ut som en gjeng Calvin Klein modeller. Og det går jo ikke kjapt eller av seg selv. Derfor speeder de på med litt anabole steroider. Kjapt, enkelt, men definitivt ikke billig..

Mitt budskap til dagens unge er at ingen er tjent med å tukle med naturen. Slapp av og ha et sundt forhold til trening og kosthold. For at du propper i deg stoffer som du ikke er hundre prosent garantert er det de sier at det er en gang, er ingen tjent med. Aller minst du selv, i lengden.

Ikke alle kan være supermann. Selv om vi gjerne vil. Vi rekker bare det vi rekker, vi kan bare prestere det vi klarer å prestere og vi ser ut som vi gjør. Ingen er overmennesker, ingen kan se ut som en reklame, de menneskene er alltid retusjert. Ikke tenk på det en gang. For å sitere en gammel barnesang: du er du og du duger!

Hva om Kristiansen hadde vært muslim?

Så er det altså ikke bare AP og de rødgrønne Steinar Kristiansen har noe imot. På helgens landsmøte i ungdomspartiet gikk Kristiansen aktivt ut for å fjerne to homofile tillitsvalgte fra det tiltenkte nye sentralstyret. Kristiansens egen argumentasjon var at deres seksuelle legning strider mot krf sitt syn og de ville da ha problemer med å utføre sine verv. Det på tross av at Krf påstår at det er med hensyn til barna de er mot den nye ekteskapsloven.

Krfu tok et modig skritt i helgen ved å utfordre moderpartiet på synet på ekteskapsloven. Kanskje synes sperregrensa å være en evig frykt om ikke partiet fornyer seg. Og aller best merker kanskje ungdommen at homofile er akkurat som heterofile, og at fordommer fordummer. Ære være de for det, og vi i partiet med flest kristne velgere ønsker et moderne syn på nestekjærlighet velkommen i det selvutnevnte partiet for kristne verdier.

Einar Gelius sa en gang at det å ha ordet kristen i navnet, det forplikter. Man påberoper seg sannheten for hva som er god kristen tro og ikke. Bibelen kan tolkes på mange måter, men til syvende og sist er det bare Gud som kan dømme. Krf har, etter min mening, misforstått hva det å være kristen er. Konservative og ekstremistiske holdninger har ingenting med religion å gjøre.

Jeg spør da: hva om Kristiansen hadde vært muslim? Vi er snare om å henge ut våre nye landsmenn sine gamledagse holdninger selv om vi vet at det ikke bunner i religion, men simpelthen det faktum at de har vokst opp i land hvor utviklingen ikke har vært så rask som vår. Det er ingen unnskyldning, men en forklaring. Miljø har som vi vet mye av forklaringen på hvorfor vi er som vi er. Men et hvert oppegående menneske vil med tiden tilpasse seg samfunnet i takt med at nettopp gamledagse holdninger blir utfordret og utdatert.

Kristiansen holder en religiøs bok ansvarlig for de ekstremistiske holdningene han nå fremfører. Om det var koranen han viftet med ville vi neppe vært like tolerante.

Min tålmodighet er slutt. Kristiansen har ingenting i politikken å gjøre når han trår over grenser og lar diskriminerende holdninger ligge til grunn for sine valg. Ekstremister er like i alle former og fasonger, og jeg syns det er på tide å ta et oppgjør med de vi aksepterer fordi de alltid har vært her. Heldigvis er ikke Kristiansen mitt problem fordi han ikke tilhører mitt parti. Og kanskje er dette prisen Krf må betale når de blander politikk og religion.

Det eneste jeg vet er at det fins nok intoleranse og for lite raushet i verden til at man kan la ekstremister styre..

Viktigere ting en skattelette!

Jeg har akkurat lest igjennom Soria Moria 2. Og jeg er overrasket. Fordi det var så bra. Mye bedre enn jeg hadde forventet. Hvorfor? Jo, fordi forventningene mine har nådd et lavmål gjennom media sine oppslag om erklæringen. Men takk til de for det, det har gjort det desto hyggeligere å lese igjennom den.

Dette er ingen offisiell oppsummering, men simpelthen mine betraktninger rundt fire nye år med mitt parti i spissen for samfunnsretningen. Noe som betyr at ikke alle områder blir tatt opp, men det gir deg et innblikk i hva vi faktisk skal få til denne perioden.

Jeg begynner med fremtiden, nemlig barna. Kommunene skal fortsette å få statlig støtte når de bygger barnehager, fordi man ser at kommunene sliter med å investere i nye bygg i en presset økonomi. Vi vil styrke barnevernet og la kvaliteten og flere ansatte gjøre det lettere å drive forebyggende i tillegg. Vi skal ha en time gratis SFO for alle for at barn av foreldre som ikke har råd får delta sammen med de andre barna. Barn av sosialstønadsmottakere skal ha rett til aktivitetsstøtte fordi vi vet hvor mye en fritidsaktivitet kan bety for et barn. Økonomi skal ikke være et hinder for inkludering i samfunnet!

Vi skal kartlegge muligheten for å lovfeste retten til læreplass, for å sikre at lærlinger også får fullføre utdanningen sin. Vi skal frigjøre lærerenes tid til undervisning sånn at de slipper alt papirarbeidet og kan fokusere på å følge opp den enkelte.Vi skal ha maks antall elev per lærer og hele tiden være i front med nye evaluerings- og eksamensformer slik at elevene får vurdert helhet og oppleve mestringsfølelse i større grad enn hva en karakter alene kan gi.

Vi skal se fremover og utrede høyhastighetstog med fokus på å bygge en løsning som viser seg å være mulig. Vi skal legge til rette for økt elev og studentrabatt, samt doble belønningsordningene som fins idag til kollektivtransporten. En sikrere vei skal sikres blandt annet gjennom å få mer av godtransporten over fra vei til bane.

Uføre skal komme tilbake i arbeid og man skal i større grad benytte seg av kvalifiseringsprogrammet for å gi mennesker en helhetlig vurdering av arbeidsevne. Man skal også kartlegge årsakene for uførhet og sykemelding for og bedre kunne forebygge i fremtiden. Vi vil fortsette å utvide bostøtten slik at flere kan få støtte til boutgifter, som er det største sluket i hver enkelt sine utgifter. Det skal satses på kommunale boliger og mennesker som kommer ut fra institusjon (rus, psykratri eller fengsel) skal sikres et varig botilbud når de kommer ut.

Tannhelse kom ikke inn i den formen jeg ønsket, men man tar skrittet lengre ved at det skal settes et øvre tak på pris du selv må betale hos tannlegen. Elever og studenter skal man legge til rette for at skal få utvida rabatt på kollektivtrafikk, og man skal doble belønningsordningene fra staten til de største byene på kollektivtrafikk slik at det kan bli flere og billigere avganger. Vi skal bygge 1000 studentboliger i året og hjelpe fylkeskommunene med å beholde fagskolene.

Så skal vi ikke inn i EU, vi skal hjelpe folk i fattige land ved å spisse og holde bistanden på 1% av BNI. I tillegg skal vi overoppfylle koyotoavtalen og kutte utslippene med 40% innen 2020 i forhold til 1990-nivå. Vi skal ikke borre i Lofoten og Vesterålen, og vi skal være restriktive når det kommer til postdirektivet.

Vi skal fortsette å satse på ungdomsgarantien, som gir unge under 25 år rett til arbeid, utdanning eller tiltak. Så skal vi legge en strategi for hvordan vi kan få mennesker med nedsatt funksjonsevne ut i arbeid, og styrke innsatsen mot ufrivillig deltid. Midlertidige ansettelser skal begrenses og du skal ha rett på 10 dager fri i året for å yte omsorg for pårørende.

Innen helse kommer jo samhandlingsreformen (som jeg nok må ta i en senere blogg), også har vi lovet sykehjemsplass til alle som trenger det, og 12 000 nye årsverk.

Puh.. Jeg er fornøyd. Og dette er ikke alt. Men det er noe av et langt dokument som er svært gjennomtenkt. Og jeg håper og tror at det kommer noen overraskelser underveis også. Norge er på vei i riktig retning. Vi satser på velferd. Så kan høyresiden fortsette å mase om skattelette. Vi har nemlig viktigere ting å snakke om..

I mørket er vi alle like..

Nå er jeg jo godt inne i praksisen min på NAV, og tiden jeg tilbringer med flyktninger begynner å bli større. Jeg har lært utrolig mye på bare den korte tiden, og jeg har definitivt fordommer som alle andre. Jeg lærer mye om å gjøre meg forstått og får sett på hvordan det er å være på den andre siden og prøver å sette meg inn i hvordan det er å være ny i Norge.

Men denne bloggen handler ikke først og fremst om det. Men en episode jeg hadde da jeg satt og ventet på bussen, som jeg gjør hver morgen klokka 06.30. Hver morgen har det, på andre siden av vegen, stått en mann i uniform og ventet på en annen mann før de har gått sammen til bussen rett nedi gata. Det er mørkt ute og jeg har kun sett den lysende gule overtrekksdressen han har på seg.

Tingen er den. At en morgen bussen deres kjørte forbi meg så jeg plutselig ansiktet til denne mannen. Han var helt svart. Antagelig afrikaner. Hvorfor var dette så overraskende? Jo, fordi jeg rett og slett i min uvitenhet hadde trukket en slutning om at denne mannen var en hvit nordmann.

Det sier meg masse. Jeg har fordommer som alle andre. Jeg tenker utfra selvfølgeligheter. Men ikke minst understreker det noe jeg har glemt. Nemlig at i mørket er vi alle like. Noe jeg syns er en utrolig fin tanke, men som jeg faktisk ikke trodde jeg skulle finne et så klart bilde på.

Bildet er fra bussen jeg tar hjem hver dag. Sikkert noen ungdommer som har hatt det gøy. Ikke tenker de antagelig over at de har brukt en gruppe mennesker, en minoritet som et onde i sin utskjelling. Jeg syns det er horribelt. At vi i 2009 ikke har kommet lengre enn at homo fremdeles er et skjelsord. Jeg tror som sagt ikke ungdommer tenker over det. Men vi voksne har et ansvar. Det virker kanskje uskyldig, men det bygger helt klart opp under fordommene der ute. Og de vil jeg til livs.

For vet du hva? I mørket er vi faktisk alle like....

Det vi ikke fikk

Denne morgenen har jeg lest Agderposten. Noe jeg skjelden gjør lengre da abonnementet ble sagt opp etter valget. Hvorfor? Der er mange gode grunner. Men idag ble jeg minnet på en av de. De klarer ikke å vinkle saker positivt.

Seriøst. Hele avisa er proppet full av ting vi ikke fikk, ting som burde vært enda litt bedre og ting som etter opposisjonens mening ikke er bra. Vel, hva hadde vi forventet? De er da i opposisjon av en grunn?

Det største problemet jeg har er ikke med kommentatorer som tidligere redaktør, Stein Gauslaa, som synes å være klar på at han ønsker en helt annen politikk i regjeringslokalene. Det er fair. Er du irritert på skatt og det er det viktigste for deg, så stemmer du ikke rødgrønt. Helt greit.

Men når kritikken går på at vi vil ha MER rødgrønn politikk, ja, så er det måten kritikken kommer på. Og dagens avis syntes ikke særlig konstruktiv. Med unntak av intervjuene med folk på gata. De var bra. Folks respons er det vi lever for.Og de var positive.

Så er det altså stort oppslag om at eldreomsorgen i Grimstad fortsatt sliter. Ok. Statsbudsjettet hjalp ikke Grimstad. Men ærlig talt. Må man ikke forvente at en kommune styrer seg selv til en viss grad? Kan man ikke forvente at vi lokale politikere må ha såpass styring at vi ikke driver med mange millioner i underskudd? Og om vi driver med underskudd, kan vi virkelig forvente at Kristin Halvorsen skal dekke feilen??

Jeg har ikke lest budsjettet selv enda. Det samme har neppe folk flest. Vi får inntrykkene gjennom media. Og etter Soria Moria 2 kom har jeg lært meg at de inntrykkene ikke stemmer. Nettopp fordi de handler alltid om det vi IKKE fikk..

Det politikere ikke vet..

Nå er jeg godt inni praksisen min på NAV og innser bare mer og mer hvor mye jeg ikke vet. Og jeg er overbevist om at jeg ikke er alene om akkurat det. Hverken som politiker eller menneske. Som om det ikke var det samme. Men avogtil føles det ikke sånn. Man skal liksom kunne alt. Vite alt. Terskelen for å dumme seg ut, si noe galt, ikke å vite nok er alltid til stede. For man er tross alt, bare et menneske.

Jeg har den oppfatning at det politikere ikke vet ikke bare er politikere sin feil. Det er de som innehar opplysninger som bør løftes opp og debatteres. Hvis noe ikke fungerer med systemet og lett kan forhindres ved enkle justeringer er ansvaret på den som oppdager feilen. Det er er bare du som lever ditt liv, og kanskje er det mange som oppdager det samme som deg, men å vente at noen andre sier ifra er dårlig taktikk om du vil ha ting gjort.

Jeg oppdaget denne godt bevarte hemmeligheten på barneskolen. Da ble jeg med i elevrådet. Hver gang jeg klaget over noe til mamma fikk jeg samme svar, og gjør det nok fremdeles: "Så si ifra!" Hun har helt rett.

Min oppfordring til deg er at om du har forslag til endringer, noe du syns er urettferdig i systemet eller forslag på noe som burde være bedre, vel grip tak, skriv mail eller ring en politiker du har tillit til kan hjelpe deg, uansett partifarge! Jeg vet at det er nettopp det vi i kommunen, på fylket eller på stortinget ønsker å jobbe med. Enkeltsaker kan utgjøre felles løsninger!

Du har ditt ansvar du også. For det politikere ikke vet, er det folk ikke har fortalt oss..

Det ble ikke min tur..

.. hvertfall ikke denne gang..

Det har lite med AP sin oppslutning å gjøre, for vi vant og vi knuste all motstand.. Jeg har utropt oss til valgets vinnere, og jeg gjør det gjerne igjen. Med en oppslutning på 32,5% og en fremgang på 3,5% fra 2005 har velgerene talt: de er klare for Jens som statsminister, de er klare for Freddy på tinget og jaggu tror jeg de også hadde vært klare for at det ble min tur..

Men sånn er matematikken. For 16% av velgerne valgte Høyre og da ble de for store til at vi klarte to mandater. Vi visste det kom til å bli vanskelig. Vi visste at det kunne være innen rekkevidde. Og vi visste at ingen hadde troen på oss. Derfor sto vi på til siste slutt, og derfor valgte vi å oppsøke velgerne der de er.

Valgkamp har blitt sånn. Man kan ikke vente til velgerne kommer til deg. Du må komme til de. Og det gjorde vi. Stand på Hovefestivalen, stand på landsskytterstevnet. Ingen andre partier til stede. Helt ensomt. Men folk var glad for å se oss. Og de var glade for at vi hadde tatt turen til de. Ikke noe tvangs brosjyre, ikke noe påpakking av politiske budskap. Men et glass rød saft, et eple eller en ballong. Eller kanskje en rose. Så kan vi prate politikk. Om du vil.

Mange har vært i tvil. Og det å kunne lufte sine hjertesaker uformelt, uforpliktende og samtidig som du vet at du blir hørt, det betyr mye for mange. Derfor nytter det ikke med stand tre lørdager før valget. Da er folk lei, da har de nok med debatter på TV og nyheter proppa fulle av Siv og Jens - da har de fått nok.

Terskelen for å diskutere politikk må senkes. Jeg hører ofte folk si "men jeg har jo ikke greie på det altså". Da har jeg en ting å si: JO, DET HAR DU!Alle har greie på politikk. Fordi politikk er alt! Din hverdag er vår jobb! Men vi kan ikke gjøre noe med den om du ikke forteller oss det du opplever som feil eller urettferdig. Fordi vi lever ikke ditt liv. Vi vet ikke hva du har av opplevelser med systemet. Men vi kan gjøre noe med det om du deler det med oss. Derfor er grasrotkampanje livsviktig!

LO er et eksempel hvor terskelen for å diskutere politikk er lav. Man tar utgangspunkt i arbeidslivet også tar man det derfra. Kurser, møter og besøk på arbeidsplasser er alle med på å spre en holdning om at politikk er alt, politikk har du greie på og politikerne har bare med å legge til rette for at du skal ha det greit. Men da må vi si ifra. Derfor setter LO krav til den rødgrønne regjeringen.

AUF er et annet eksemepel. Når man er ung trenger man ikke være verdensmester for å være med. Derfor er takhøyden stor og satsningen på fellesskapet vel så viktig som politikken. Fordi politikk er mer enn møter. Det er også sosiale ting som sommerleir og valgkamp, aksjoner og skolebesøk.

Så ble det ikke min tur denne gangen. Men jeg lever fint med det. Nå venter praksis, livserfaring og ikke minst fylkesting og kommunestyre. Jeg gleder meg. Jeg har så mye ugjort her lokalt at de neste årene skal jeg bruke på å bygge på det vi har fått til denne valgkampen. En inspirasjon for videre innsats. For vi må ha nye folk med. Og da må det jobbes. Det er tross alt bare to år til neste valg. Og det skal vi vinne. Og på Evje skal det igjen bli AP sin tur. Bare vent...

PS! Bloggen vil fortsette som før, jeg er nemlig fryktelig glad for å dele mine tanker med dere som orker å lese det jeg har i hodet mitt.. :)